Muhammad ibn `Abd al-Wahhab
I den følgende artikkelen vil vi gå dypere inn i Muhammad ibn `Abd al-Wahhab, utforske dens opprinnelse, dens innvirkning på samfunnet og dens relevans i dag. Vi vil analysere hvordan Muhammad ibn `Abd al-Wahhab har utviklet seg over tid og hvordan det har påvirket ulike aspekter av hverdagen. I tillegg vil vi undersøke ekspertuttalelser og populære oppfatninger om Muhammad ibn `Abd al-Wahhab, med sikte på å gi et omfattende syn på dette emnet. Gjennom detaljert analyse håper vi å belyse Muhammad ibn `Abd al-Wahhab og gi leserne en dypere forståelse av dens betydning i dagens verden.
| Muhammad ibn `Abd al-Wahhab | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1703[1][2][3][4] 'Uyayna | ||
| Død | 22. juni 1792[5][6] Darayeh (Emiratet Darayeh) | ||
| Beskjeftigelse | Ulama | ||
| Far | Abd al-Wahhab ibn Suleiman | ||
| Søsken | Sulayman Ibn Abd al-Wahhab | ||
| Barn | Hassan ibn Muhammad ibn Abd al-Wahhab Abdullah ibn Muhammad ibn Abd al-Wahhab Ali ibn Muhammad ibn Abd al-Wahhab Ibrahim ibn Muhammad ibn Abd al-Wahhab | ||
| Gravlagt | Darayeh[7] | ||
Muhammad ibn `Abd al-Wahhab (arabisk: محمد بن عبد الوهاب; født 1703 i 'Uyayna, nord for Riyadh, nå i Saudi-Arabia, død 20. juni 1792 i emiratet Diriyah) var en muslimsk lærer som forsøkte å renske den islamske religionen tilbake til dens arabiske opphav. Sjeik al-Wahhab grunnla den svært strenge og fundamentalistiske sunniislamske retningen wahhabismen som baserer seg på hvordan de første muslimene tolket religionens regler. Retningens tilhengere kalte seg selv salafister, siden Al-Wahab er et av Guds 99 kjente navn i islam og de derfor unngår bruken av «wahhabi».
Wahhab inngikk en allianse med Muhammed ibn Saud fra Al Sa'ud-familien, som blant annet innebar at ibn Sa'ud skulle innføre al-Wahhabs lære i områdene han erobret. Dermed ble wahhabismen Saudi-Arabias statsreligion da saudiene samlet landet på 1920-tallet.
Også Staten Qatar har i dag denne retningen som sin statsreligion, selv om retningen har få tilhengere sammenlignet med andre islamske lovskoler.[trenger referanse]
Verker
- Risālah Aslu Dīn Al-Islām wa Qā’idatuhu
- Kitab al-Quran
- Kitab at-Tawhid
- Kashf ush-Shubuhaat
- Al-Usool-uth-Thalaatha"
- Al Qawaaid Al ‘Arbaa’
- Al-Usool us Sittah
- Nawaaqid al Islaam
- Adab al-Mashy Ila as-Salaa
- Usul al-Iman
- Fada'il al-Islam
- Fada'il al-Qur'an
- Majmu'a al-Hadith 'Ala Abwab al-Fiqh
- Mukhtasar al-Iman
- Mukhtasar al-Insaf wa'l-Sharh al-Kabir
- Mukhtasar Seerat ar-Rasul
- Kitaabu l-Kabaair
- Kitabu l-Imaan
Referanser
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119152169, besøkt 14. august 2015
- ^ Sapere Encyclopedia, oppført som Muḥammad ibn ʽAbd al-Wahhāb, De Agostini ID Muḥammad+ibn+ʽAbd+al-Wahhāb
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Muḥammad ibn ‘Abd al-Wahhāb, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0044734
- ^ Store norske leksikon, oppført som Muhammad Ibn Abd al-Wahhab, Store norske leksikon-ID Muhammad_Ibn_Abd_al-Wahhab
- ^ www.islamieducation.com
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Muhammad ibn Abd al-Wahhab, SNAC Ark-ID w6rv4s5j, besøkt 9. oktober 2017
- ^ irp.fas.org
Litteratur
- J.-D. Brandes: … mit Säbel und Koran, Saudi-Arabien oder der Aufstieg der Königsfamilie Saud und der Wahabiten. Verlag Thorbecke, 1999.
- Natana J. Delong-Bas: Wahabi Islam. From Revival and Reform to Global Jihad. Oxford: Oxford University Press 2004. S. 17-93.
- H. Laoust: «Ibn ʿAbd al-Wahhāb». I: The Encyclopaedia of Islam. New Edition Bd. III., S. 677b-679a.
- Esther Peskes: Muḥammad b. ʿAbdalwahhāb (1703-92). Untersuchungen zur Rekonstruktion der Frühgeschichte der Wahhābīya. Beirut-Stuttgart 1993.
- John O. Voll: «Muḥammad Ḥayyā al-Sindī and Muḥammad ibn ʿAbd al-Wahhab: an analysis of an intellectual group in Eighteenth-Century Medina». I: Bulletin of the School of Oriental and African Studies 38 (1975) 32-39.
- Charles Saint-Prot: Islam : l'avenir de la tradition entre révolution et occidentalisation, Paris, Le Rocher, 2008.
- George Rentz: The birth of the islamic Reform Movement, London, Arabian Publishing, 2007.
- Hamadi Redissi: Le Pacte de Nadjd ou comment l'islam sectaire est devenu l'islam, Paris, Seuil, 2007.